Kapittel 2 Indre krefter og de store landformene på jorda

Viktige begreper

• avsetningsbergart, kalles også sedimentære bergarter. Dette er bergarter dannet ved sammenkitting eller sammenpakking av løsmasser (sedimenter) til faste bergarter eller ved direkte utfelling fra vann. Dekker 75 % av landområdene og mer enn 95 % av havbunnen, men utgjør bare 5 % av jordskorpas volum.
• bergart, en sammenhengende masse dannet ved naturlige prosesser på jordoverflaten eller i dypet under overflaten. De fleste bergarter er faste og sammensatt av smådeler som mineralkorn eller mineral- og bergartsfragmenter. De enkelte mineralkorn i en bergart kan være av forskjellig type (f. eks. kvarts, feltspat og biotitt i en granitt) eller forholdsvis ensartet (f. eks. kalkspat i en marmor og kvarts i en kvartsitt). Etter dannelsesmåten kan man skille mellom tre hovedgrupper: Størkningsbergarter, avsetningsbergarter og omdannede bergarter.
• blandingsvulkan, sammensatt vulkan, stratovulkan, vulkan bygd opp av vekslende lag av lava og vulkansk fragmentmateriale (tefra). Vanligvis gjennomsatt av gangbergarter. Er vesentlig brattere enn en skjoldvulkan.
• dagbergart, vulkansk bergart, størkningsbergart dannet på jordoverflaten (lava), samt luftbåret vulkansk materiale kastet ut fra et krater (pyroklastisk materiale). Basalt, putelava, ryolitt, pimpstein, obsidian og tuff er eksempler på dagbergarter. Uttrykket står som motsetning til dypbergart.
• dypbergart, størkningsbergart dannet ved langsom krystallisasjon av magma, steinsmelte under jordoverflaten, f. eks. syenitt, granitt og gabbro.
• dyphavsgrop, smal, langstrakt forsenkning som er minst 200 meter dypere enn havbunnen omkring og gjerne går ned i mange tusen meter. Veggene i forsenkningen er bratte og består av fast berggrunn.
• episentrum, det stedet på jordoverflaten som ligger direkte over et punkt der jordskjelv utløses (fokus). (Av gresk epi, over og latin centrum, midtpunkt).
• fjellkjedefolding, dannelse av fjellkjede som resultat av sammenpressing av jordskorpen der to jordskorpeplater går mot hverandre.
• forkastning, bruddflate eller bruddsone der blokkene på hver side har beveget seg i forhold til hverandre. Forkastninger er viktige geologiske strukturer som gjerne dannes brått under kraftige jordskjelv, og samme forkastningssone kan ha vært tatt i bruk ved forrykninger mange ganger gjennom et langt tidsrom.
• gangbergart, dannet ved at magma er størknet i tilførselsganger mellom magmakammeret nede i mantelen og utbruddsstedet på jordoverflaten.
• havbunnsskorpe, jordskorpa under de store dyphavene i verden.
• havbunnsspredning, teorien om havbunnsspredning går ut på at havbunnen blir til ved vulkansk virksomhet langs aktive rifter ute i havet, mens de nydannete massene glir ut mot sidene og synker.
• hot spot, i dag finnes det 500–600 aktive vulkaner på jorda og mange flere på havbunnen. De fleste opptrer langs grensene av de store jordskorpeplatene. Noen vulkaner ligger også inne på selve platene (f. eks. på Hawaii). Slike steder hvor magma strømmer ut på jordoverflaten langt fra plategrensene, kalles en hot spot.
• hyposentrum, det stedet under overflaten der et jordskjelv utløses (kalles også fokus).
• jordskjelv, rystning eller vibrasjon på grunn av en plutselig utløsning av oppsamlede spenninger i jorda. Utløsningen skjer ved brudd langs en flate (forkastning), og det sprer seg sjokkbølger i alle retninger på samme måte som lydbølgene i luften etter et tordenskrall.
• jordskorpe, den ytre delen av jordkloden, begrenset mot den underliggende mantelen ved "Moho" (Mohorovicic-diskontinuiteten). Jordskorpa består i havområdene av et 5–8 km tykt lag og på kontinentene av et gjennomsnittlig ca. 35 km tykt lag.
• jordskorpeplate, det ytre, stive skallet (litosfæren) er delt opp i et lite antall plater som kan bevege seg i forhold til hverandre. Man regner med at jordas ytre skall er dannet av 6–10 større, bevegelige plater (f. eks. Den amerikanske, eurasiske, indoaustralske, stillehavs- og antarktisplaten). Disse platene inneholder noen mindre plater som f. eks. Den arabiske og Den karibiske platen.
• kjeglevulkan, kalles også sinderkjegler og er forholdsvis små vulkaner med bratte dannet av bruddstykker (vulkansk aske og lavafragmenter) slynget ut ved eksplosive vulkanske utbrudd og senere herdnet til faste masser rundt krateret.
• kjerne, det innerste laget i jorda kalles kjernen og strekker seg til jordas sentrum. Kjernen består av den ytre og den indre kjerne. Den ytre kjernen starter ca. 2900 km nede. Ved grensen mellom mantelen og kjernen øker tettheten fra 5,5 til 10,0. Dette er tolket slik at den ytre jordkjernen er en flytende jernsmelte med noe nikkel, silisium og svovl. Det er også en indre, fast kjerne fra 5150 km og innover, med tetthet som stiger fra 14 til 17.
• kontinentskorpe, den delen av jordskorpen som ligger under kontinentene og kontinentalsokkelen.
• lava, magma er det smeltede materiale som kommer frem ved vulkaner, når magma er størknet (krystallisert) og har kvittet seg med gassinnholdet, kalles det lava.
• litosfæren, jordas ytre, stive steinskall med tykkelse på vanligvis 100–200 km. Den omfatter jordskorpen og den øverste del av mantelen.
• magma, bergartssmelte bestående av varmt, flytende og bevegelig materiale som dannes inne i jorda. Magma kan størkne (krystallisere) og danner da størkningsbergarter. Magma kommer av gresk mag for å kna, "deig".
• mantel, under jordskorpen ligger mantelen. Den øvre grensen til mantelen er markert ved Mohorovicic-diskonuiteten ("Moho"), hvor jordskjelvsbølger får en brå hastighetsforandring. Ytterligere en overgangssone i et dyp på 700 km gir grunnlag for oppdeling i øvre mantel med lagdelt oppbygning og undre mantel med mer homogen oppbygning. Den øverste delen av mantelen er stiv og bærer kontinentene med seg.
• midthavsrygg, en lang undersjøisk fjellrygg som reiser seg 1–3 km over den omliggende havbunnen i Atlanterhavet, Indiahavet og sørlige Stillehavet. Ryggene kan være omkring 1500 km brede og strekke seg over en lengde på over 800 000 km. Noen steder bryter de havflaten som vulkanøyer. Typeeksemplet er den Midtatlantiske rygg. Langs midten av ryggene er det en sentral kløft eller riftdal, hvor det er vulkansk virksomhet og hyppige jordskjelv. Teorien om havbunnsspredning går ut på at verdenshavene utvider seg ved at det veller opp basaltisk lava langs den sentrale riften i midthavsryggene. De nydannede vulkanske massene avkjøles, glir ut til siden og synker etter hvert som nytt materiale kommer opp fra dypet.
• mineraler, grunnstoffer og kjemiske forbindelser som vanligvis er i fast form og som er dannet ved naturlige, geologiske prosesser. De er forholdsvis homogene med bestemt eller tilnærmet bestemt kjemisk sammensetning, strengt lovmessig indre oppbygning og konstante fysiske egenskaper vist ved glans, hardhet med mer.
• omdannet bergart (metamorf bergart), en opprinnelig bergart som er blitt til en annen bergartstype med nydannede mineraler og ny struktur, med eller uten tilførsel av nytt materiale fra gasser og oppløsninger. Eksempler omfatter omdannelse av kalkstein til marmor, leirstein til fyllitt og glimmerskifer, basalt til amfibolitt, grønnskifer eller eklogitt (ulike trykk/temperaturforhold) og sandstein til kvartsitt. Man kan skille mellom forskjellige typer omdanning (metamorfose) etter hvilke forandringer bergartene har gjennomgått. Omdanning kan skje ved at en bergart utsettes for høy temperatur, høyt trykk eller begge deler. Omdanning, metamorfose, kommer av av gresk metamorphosis som betyr "forandring av form".
• platedriftteorien, går ut på at det ytre, stive skallet (litosfæren) er delt opp i et lite antall plater (jordplater) som kan bevege seg i forhold til hverandre. Disse bevegelsene forklarer geologiske hendelser som jordskjelv, vulkanisme, kontinentdrift og dannelse av fjellkjeder.
• ring of fire, en uregelmessig, ringformet sone av vulkaner som omkranser Stillehavet, forårsaket av plater som beveger seg mot hverandre.
• skjoldvulkan, en flat, men meget stor vulkan som er bygd opp av lettflytende basaltisk lava. Et typeeksempel er Mauna Loa på Hawaii, der flere vulkaner bygger opp et skjold med diameter på 100 km. Det reiser seg over 4000 meter over havflaten og 10 000 meter over den omgivende havbunnen.
• størkningsbergart, bergart som har størknet eller krystallisert fra magma på eller under jordoverflaten. Kalles også magmatisk bergart, eruptivbergart og smeltebergart.
• søylestrøm, søyleformet strøm av smeltet magma som stiger opp gjennom mantelen og jordskorpa. Søylestrømmer forekommer blant annet på Hawaii og på Island.
• tsunami, seismisk havbølge, det vil si en bølge som oppstår i havet på grunn av et undersjøisk jordskjelv, vulkanske eksplosjoner eller i mer sjeldne tilfeller også skred på havbunnen. Består av bølgekammer og bølgedaler som forflytter seg utover fra sentret med en hastighet på opptil 800 km i timen. I åpent hav er høyden av bølgene omkring én meter, men kan øke til titalls meter når de skyller inn mot land og medføre alvorlige ødeleggelser. Vanlig i Stillehavet, hvor det nå er opprettet et varslingssystem.
• vulkan, stedet der det bryter fram (eller har brutt fram) flytende steinmasser, gasser eller bergartsfragmenter (tefra, pyroklaster) fra en eller flere åpninger (kratere). Ved noen vulkaner fører utbruddet til innsynkning av et sirkelrundt, stort område, kalt en kaldera. Ordet vulkan angir også fjellformen som dannes ved opphopning av materiale ved vulkansk virksomhet. Navnet kommer av øya Vulcano nord for Sicilia, Italia eller den romerske ildguden som bodde der.
• vulkansk øybue, bueformet rekke av øyer som er dannet ved vulkanutbrudd. Et eksempel er Santorini, en øygruppe med 5 øyer i Egeerhavet, 110 km nord for Kreta, formet som en ring rundt mindre vulkanøyer. Den største av hovedøyene heter Thera. Øyringen er en rest av en stor vulkan hvis sentrale deler sank inn under et stort vulkanutbrudd ca. 1500 (kanskje 1625?) år f.Kr. Sammen med de tidligere vulkansk aktive øyene Souski, Methana, Milos, Nisyros og Kos utgjør Santorini del av en aktiv vulkansk øybue i det østlige Middelhavsområdet.